gretesindia

Vel hjemme i Norge er inntrykkene mange og mye å fordøye. Har lært mye om å være fornøyd med lite uten å klage, om fellesskap og varme hjerter, og et lekent og humørfylt folk som lar seg more lett. Indiere har lange arbeidsdager og bare en fridag i uken, men er kanskje ikke super effektive. De har en utfordring når det gjelder kommunikasjon og informasjon. Flere ganger når vi etterspurte informasjon og ba om en forklaring om hvorfor vi ikke hadde fått beskjed (f.eks. om at dagens opplegg var endret), var svaret at vi hadde jo ikke spurt. Informasjon ble gitt i det øyeblikk det var helt nødvendig, ikke før. Frustrerende for oss vestlige som var vant til at informasjon skulle gis så tidlig som mulig.
Planlegging var heller ikke indiernes strekeste side. Til tross for at de var veldig glad i skjemaer, rapportering og evaluering. Motsatt i Norge hvor vi er veldig glade i å legge planer, men ikke fullt så opptatt av rapportering og tilbakemelding.
Mitt mål om å være til nytte og bidra ble til fulle nådd. Når toåringene slipper seg løs og roper ut det de har lært av engelsk, og datajentene er blitt racere på PC´n , føles det meningsfylt. Når ansikter stråler av glede og vilje over å lære noe nytt, og tårene triller hos de ansatte når det er adjø, da har jeg en opplevelse av å ha betydd noe. Det er en god følelse for en som ikke er aktiv i yrkeslivet lengre.
En ny tur til neste år frister, men muligens ikke fullt så lenge og til et annet sted. Vi får se. Takk for følget og alle gode tilbakemeldinger. Helt alene har jeg ikke vært på turen. Takk for det.

Gresset var blittfarlig høyt, men jeg feiret hjemkomsten med flagg allikevel

Hurra for 7. mai og vår i Norge !

Ingen hemninger når de gjelder Ncell reklame. Legg merke til ledningene som henger

Vakker solnedgang i Norge også

Høres kanskje litt dramatisk ut, men var ingen stor sak. Jeg instruerte i volleyball på hjemmet for hjemløse/fysisk funksjonshemmede ungdommer: Newlife Center da det smallt to dager før hjemreisen. Trodde det var en brist, men da fingeren var helt skjev og ikke hadde bedret seg, stakk jeg innom legevakten i dag. En bensplint er revet av i leddet, og det er mulig at det må opereres for å få den helt på plass plass.
Det var ikke verre enn at jeg underviste i 1. og 2. klasse dagen etter på en offentlig skole der elevene var utrolig sugende etter å lære engelsk. 2. klasse var meget flinkere enn elevene jeg traff i Palampur. Rektor ville vi skulle undervise på alle klassetrinn, og lærerne ville gjerne lære mer om våre vestlige undervisningsmetoder. Klassene var relativt store. All undervisning i India og Nepal går ut på kopiering. Greit nok til sine tider, men elevene fikk liten anledning til å tenke selv og forme setninger og praktisere språket.
På Newlife Center skulle vi hjelpe til med lekser etter at ungdommene fra 13 til 16 år kom hjem fra skolen. De fem jentene og seks guttene gikk på en privat skole og hadde mye lekser på et nivå som lå langt over det vi kunne i matte og naturfag. Flinke var de også. Derfor lot vi lekser være lekser og konsentrerte oss om spill og fellesaktiviteter. Dessverre ble det alt for lite besøk på hjemmet fordi det var hele tre streikedager i løpet av mine 14 dager i Kathmandu. Først streiket lærerne, så var det to dagers generalstreik. Blant annet den dagen jeg skulle reise. Det var unntakstilstand i byen med store folkemengder ute. Ingen biler på gatene. De få vi så ble stoppet for å sjekke at det var turister i bilene. Da hadde sjåføren dispensasjon. Nepal lever at turisme og vannkraft. Fikk så vidt tak i en taxi til flyplassen (som var åpen) og måtte betale dobbel pris (150 kroner). Kjørte forbi innfødte som måtte gå til flyplassen. En politimann bare hoppet inn i taxien og ble med til flyplassen. Dramatisk avslutning på oppholdet. Dagen før besøkte vi en kvinne som var utdannet økonom (hun drev med pengeinnsamling), men som ikke kunne engelsk. Hele familien stillte opp fra barna, mannen (som hadde en liten forretning ut mot gaten), farmor, mormor og noen brødre og fettere. Hun var interessert i å hjelpe til med å lage en kvinnegruppe i nabolaget som skulle lære engelsk. Begge barna gikk på privatskoler. Det fantes et utall av privatskoler som ble regnet som bedre enn de offentlige. Nepal er et virkelig u-land. Det er mangel på alt, og 80% av varene som finnes er importert - hovedsaklig fra India. Språket og valutaen er ikke helt den samme som i India, men kan forstås og brukes. Nepal har mye vann og fossekraft, men mangler utbygging av infrastruktur, og landet har solgt en stor elv til India for å skaffe penger. Derfor er det strømutkobling i Kathmandu. Slå den! NetCom eller Ncell som det heter i Nepal er store i landet. Reklame for Ncell over alt, og som i India har de aller fleste mobiltelefon. Og de bruker den hele tiden og overalt. Fotografering i templene kan være forbudt, men ikke mobiltelefon. Selv prestene bruker mobilen når det måtte være.

Skinne lagt på etter at jeg kom tilbake i Norge. Ingen stor sak

Ungdom og barn i aktivitet i Newlife Center

Nabofamilien med farmor som vi besøkte

Fra skolen der alle ville lære engelsk

1. mai demonstrasjon i Kathmandu

Samira (Sveitz) og Nazima (Holland) sammen med "gamlemor" på takterassen

Tre jevnaldrene i Kathmandu. Hun til høyre er eldst. De to andre ønsket lykke til med videre utvikling i livet

Skriver dette vel hjemme i Oslo for å formidle noen inntrykk fra Kathmandu. Problemer med internett og iPad gjerde at jeg bare fikk endt en blogg fra Nepal. Tilgjengjeld flere eksemplarer. Til tross for forurensning, strømutkobling med mangel på varmt vann og internett, streiker og demonstrasjoner, tordenvær, hundeglam og grytidlige hanegal la jeg igjen litt av hjertet mitt i Kathmandu. Grunnen var folkets åpenhet og vennlighet og det teamet som Suruchi hadde satt sammen i IDEX. Jeg var den første frivillige. Sammen med de andre tre som kom mens jeg var der, ble vi som en familie som laget mat, spiste og spillte kort på takterrassen i de varme kveldene til langt på natt (før tordenværet satte inn) sammen med de ansatte. Alder- og kulturforskjeller gjorde ingenting. Vi hadde det rett og slett utrolig morsomt og delte opplevelsen av å være pionerer. Det må legges til at fullmånen gjorde stemingen fullkommen.
Stedene vi arbeidet på var helt topp. Mer om det i neste blogg. Solcellepanel-system på taket til å varme vann ble bestillt mens jeg var der. Innrømmer at jeg trakk litt i tråder får å få det til. Likeså kabel til internett ble bestilt. Idex-huset var helt nytt med god plass og rene og fine bad. Dette er et sted jeg gjerne vil komme tilbake til og har en drøm om å få med meg barnebarna.

Suruchi som er camp manager i Kathmandu og som ble som en yngre søster

Hatt nødvendig p.g.a. sterk sol og maske p.g.a. støv og forurensning i luften når vi gikk gatelangs

Pashupatinath Tempel som er buddistenes mest hellige sted og hvor utlendinger ikke slipper inn

Fra Swayambhunath som må besøkes og som hadde aper overalt!

Disse apene var ikke farlige, bare utrolig frekke og stjal gjerne vannmeloner fra barn som intetannende gikk med etstykke i hånden

Boudhanath var et mektig skue. Den største i sitt slag og lå i gangavstand fra IDEX huset.

Ankom Kathmandu etter en grei reise og overnatting i Dehli hos IDEX. Ble hjertelig mottatt av Suruchi og hennes stab på 3 personer. Jeg er historisk siden jeg er den første frivillig som skal begynne et prosjekt. I morgen skal vi snakke med rektor på en skole som vil se en frivillig før han bestemmer hvordan opplegget skal bli.
Her er alt nytt: Huset, utstyret, datamaskiner og det hele. Det er imidlertid et problem med strømmen som utkobles store deler av dagen. Maten lages på gass, så det går fint, men internett opg data virker ikke. Jerg bruker nå delt nettverk med min iPhone. Takk til Joachim som lærte meg bruken. Nepal mangler alt fra strøm til bensin. Ca. 80 % av alt som benyttes i Nepal må importeres. Det gjør at alt er litt dyrere her enn i India. Shoppingsenteret er imidlertid moderne og alt øl og vin til absolutt brukbare priser. Uten strøm blir det heller ikke varmt vann. Så solcellepaneler til oppvarming av vanntankene som står på taket er høyt på ønskelisten. Det er varmt her - ca. 25 grader og veldig disig. En kald dusj er bare forfriskende. Det er støv og forunrensning i luften. Mitt første innkjøp var en maske foran munn og nese som brukes når vi går ute.
IDEX- huset har en fantastisk beliggenhet oppe på en høyde med takterrasse og utsikt så det rekker. Har sittet i kveld og sett solen gå ned. Halvmånen er oppe. Den står rett over hodet. Helt merkelig å se. Nepal ligger 20 minutter i tid foran India. Så nå er tidsforskjellen 3 timer og 50 minutter.
Det får bli alt for i kveld. Var oppe klokken 0600 i dag for å rekke flyet. Bildene får fortelle resten

lnedgang over Kathmandu

Utsikt fra takterrassen til IDEX

Suruchi med team ønsker velkommen med blomster, lys og prikk i pannen

Ankom Kathmandu etter en grei reise og overnatting i Dehli hos IDEX. Ble hjertelig mottatt av Suruchi og hennes stab på 3 personer. Jeg er historisk siden jeg er den første frivillig som skal begynne et prosjekt. I morgen skal vi snakke med rektor på en skole som vil se en frivillig før han bestemmer hvordan opplegget skal bli.
Her er alt nytt: Huset, utstyret, datamaskiner og det hele. Det er imidlertid et problem med strømmen som utkobles store deler av dagen. Maten lages på gass, så det går fint, men internett opg data virker ikke. Jerg bruker nå delt nettverk med min iPhone. Takk til Joachim som lærte meg bruken. Nepal mangler alt fra strøm til bensin. Ca. 80 % av alt som benyttes i Nepal må importeres. Det gjør at alt er litt dyrere her enn i India. Shoppingsenteret er imidlertid moderne og alt øl og vin til absolutt brukbare priser. Uten strøm blir det heller ikke varmt vann. Så solcellepaneler til oppvarming av vanntankene som står på taket er høyt på ønskelisten. Det er varmt her - ca. 25 grader og veldig disig. En kald dusj er bare forfriskende. Det er støv og forunrensning i luften. Mitt første innkjøp var en maske foran munn og nese som brukes når vi går ute.